ET SNEV AV DEN VILLE VESTEN
SNOWSHOE THOMPSON
DEN USTOPPELIGE POSTMANN PÅ SKI
*John "Snowshoe" Thompson*
Ingenting kunne stoppe Snowshoe Thompson. Ingen snøstorm eller kulde fikk ham til å stoppe.Han var den eneste mannen som regelmessig fraktet posten mellom østsiden av Sierra Nevada og gruve samfunnene i California, fra 1856 og til han døde i 1876.
Inntil han søkte på jobben hadde gruvebyene vært avskåret fra resten av verden i vinterhalvåret. Dette tok hardt på mennene som hadde vært adskilt fra familiene sine i måneder og kanskje år. Presserende beskjeder, viktig forretningskorespondanse og nyheter, kunne ikke nå dem før passene i fjellet tinet sent om våren, og da var det ofte alt for sent.
John Thompson eller Jon Torsteinson Rue, som han ble døpt, ble født i Tinn i Telemark i 1827. Han emigrerte til U.S.A. i 1837, og i 1852 i en alder av 25, befant han seg på gullfeltene i California for å prøve lykken. Dette levesettet passet imidlertid ikke hans temperament.
Han forlot ganske snart sin karriere som gullgraver og kjøpte seg en ranch i Sacramento Valley. Men han greide ikke og holde seg fra å stirre opp i fjellene fra småbruket sitt nede på sletten. Magien fra Sierra hadde ham i sitt grep. Han måtte finne en utvei slik at han kunne leve i disse fjellene han higet etter.
I Januar 1856 la Thompson merke til en notis i "Sacramento Union" som lød: "
"Folk avskåret fra omverden. Onkel Sam trennger postbærere."
Thompson grep øksa og hogg ned en eik. Ikke lenge etter hadde han laget seg et par ski, som hver veide nesten 5 kilo. Dette var noe besværlige ski men han var sterk og vant til tunge fysiske tak. Så satte han i gang med å bevise (både for seg selv og andre) at skiene ville fungere.
Sin første test gjorde han i Placerville, bevitnet av en gruppe forundrede og sterkt tvilende gruvearbeidere.
En av dem sa til ham: "Du kommer til å ende opp med å knuse skallen i et tre"
Uberørt gled Thompson gjennom skogen og ned bakkene, og ble på den måten Californias skipioner.
Gjøre inntrykk på noen gruvefolk var en ting, overvinne postmesterens skepsis var noe helt annet. Han tegnet seg en rute fra Genoa til Placerville som ville gi ham alle tenkelige utfordringer. Men han var en tøffing og hadde erfaring som fjellfører. Han hadde vært i mange av gruveleirene, han viste veien over fjellpassene og kjente til hytter og huler som kunne brukes som ly. Han var overbevist om at han kunne klare det, så han somlet ikke med å søke på jobben.
Hans entusiasme og selvsikkerhet prellet av på den potensielle arbeidsgiveren, som kastet et blikk på Thompson og ristet på hodet.
"Selv menn med mulldyrspann greier ikke turen over Sierra midtvinters"
Han gjorde en kunstpause for riktig å drive inn sluttpoenget "Vi fant noen av dem frosset ihjel."
Men postmesteren hadde et problem. Ingen andre ville ha jobben. Han hadde lite annet valg enn å ansette den flirende Thompson
Den nye postbæreren fikk raskt navnet Snowshoe. Han anntok at han måtte gå mellom 40 og 65 km hver dag for å holde ruta. Dette betydde å gå på ski i all slags vær og føre, natt som dag. P.g.a den store postsekken hadde han bare noen kjeks, litt brød og tørket kjøtt til mat. Vann fikk han ved å ete snø eller drikke av en fjellbekk. Tidstabellen var så stramm at han spiste mens han gikk. Den eneste innrømmelsen han gjorde til vinterkulden var en tykk jakke, tepper og annet tok for mye plass og vekt, han satset heller på at anstrengelsene ville holde ham varm.
Når utmattelsen seg på i natten, gjorde han hastig leir. Med en seng av granbar la han beina mot bålet og hodet på postsekken, slik lå han med stjernehimmelen som pledd og vinden som vuggesang.
Hvordan fant så Snowshoe veien i dette konstant skiftende nedsnødde landskapet?
Det er intet mindre enn et mirakel. Landemerkene var ofte nedsnødd, og han hadde verken kart eller kompass. Ikke desto mindre, på slutten av sin lange karriere hevdet Thompson "Jeg gikk meg aldri vill. Jeg kan ikke gå meg vill"